Ny start


Endelig så har jeg kommet meg på plass i den nye leiligheten og jeg ELSKER den! Den er virkelig helt perfekt for meg og lille timmi. Endelig har jeg kommet meg på plass i første etasje med egen veranda og bitte liten hage flekk, stortrives her og kan endelig slappe av. Her er noen bilder så dere kan se:

























 

Et siste ord

Jeg har egentlig lyst å fortelle litt hvordan jeg har det og hvordan jeg føler meg.

Den 02.04.16 så mistet jeg deg. Jeg har bare litt lyst å fortelle om alt egentlig fordi jeg trenger å få det ut og skrive det ned.

Jeg er så lei at folk mener at min mormor levde et langt liv så hun har hatt det godt og at det på en måte er normalt at man mister de som er eldre, jeg klarer ikke å se det på den måten.. Hun ble 85 og jeg kunne fremdeles hatt hun i mange år til, jeg var ikke klar for å miste hu i det hele tatt. Meg og mormor var veldig nære hverandre, jeg pleide å være hos henne opptil fler ganger i uken og vi snakket på telefon ofte sammen. Hun har vært en person som jeg kan ringe til og snakke med absolutt alt om, det å ikke ha den personen der lenger det var veldig tungt for meg. Det som skjedde med henne var at hun hadde ramlet hjemme på kvelden også ble hun sendt på sykehus fordi hun blødde fra hode, der kom hun rett inn på akutten, jeg løp hjemme fra og opp til legevakten for å sitte med henne, jeg liker ikke sykehus fra før så jeg ble veldig lei meg når hun lå der med alle disse ledningene. Det var ganske seint da så jeg dro hjem og kom tilbake på sykehuset tidlig dagen etter, da lå hun i gangen oppi tredje etasje, da satt jeg med henne og hjalp hun med å spise lapskaus og dessert, hun spiste så godt, og det var så godt å se, hun spise nesten en hel tallerken med mat og hun så mye bedre ut og det gjorde meg veldig glad. Etter jeg satt der i flere timer så dro jeg hjem og tidlig dagen etter fikk jeg et telefon fra sykehuset hvor de sa at hun hadde fått hjertestans, og da begynte jeg å gråte, så sier de det at de har gjenopplivet hun igjen så hun ligger til observasjon, Jeg dro direkte bort til sykehuset sammen med mamma og vi satt der i over fem timer. Hun lå der med masse ledninger og pusterør i nesa, jeg holdt henne i handa hele tiden og når jeg sa ?Mor, det er meg? Da åpnet hun øynene litt og klemte meg i handa. Jeg sa ?jeg er glad i deg, mor? da klemte hun meg i handa igjen, men utenom det så var det ingen reaksjon, jeg syntes det var veldig vondt å se henne sånn og håpet bare på at hun ble bra igjen. Vi snakket med legene og de sa at hvis hun fikk hjertestans igjen, så ville de ikke gjenopplivet henne fordi hun var så gammel og det er ikke så bra sa han siden når de gjorde det så knakk de to ribbein på henne. Etter hun våknet igjen ble hun flyttet opp til 3 etasje på et rom, jeg gikk bort til sykehuset senere på kvelden med en bamse til mor som det står ?glad i deg? på, det er noe meg og mor alltid sa til hverandre, så jeg følte denne bamsen passet så godt, og jeg ville at hun skulle ha den for at hun visste at jeg alltid var der og passet på henne mens hun lå der. Hun sa ingenting når jeg var der, og sykepleierne sa at hun ikke fikk pratet, jeg var der ganske seint på kvelden mellom 9-halv 10 tiden, så jeg dro hjem etter det, jeg måtte bare se at hun var våken og at alt så greit ut med henne før jeg fikk sove. Neste dag så dro jeg og mamma bort til henne og da hadde hun begynt å prate litt mer, men ikke så bra. Det kom litt smil fra henne og hun klemte oss i handa og det var veldig godt å se. Hun var vel på sykehuset i noen uker før hun ble flyttet over til helsehuset i skien, der fikk hun et rom og der var det også litt roligere enn hva det var på sykehuset. Hun sa at hun skulle hjem og at hun ville hjem hele tiden, men de måtte forsikre seg om at hun klarte seg alene først, og vi trudde jo faktisk at hun skulle få lov å komme hjem, siden ting gikk bedre. Jeg var der hver dag nesten og besøkte henne sammen med mamma, det var godt å se at hun smilte mer og var mer opplagt enn hva hun var i starten. Hun hadde litt vondt i brystet siden de knakk noen ribbein på henne og hun hadde også litt vanskeligheter med å puste noen ganger så hun måtte ligge med pusterør til nesen, men de fjernet den også så da trodde vi at ting skulle bli bedre. Videre ble hun flyttet til et annet rom hvor hun lå alene, frem til de gjorde klart det ordentlige rommet hun skulle få med både kjøkken og bad. Min mormor var veldig glad i å se på sporten og spesielt skiskyting så hun ville gjerne ha en tv, så meg og mamma hentet tv?en hennes men fant fort ut at den ikke funket for de måtte visst ha et tv kort i tv?en, så onkelen min fikset dette og det var så godt å se at hun fikk se på sporten igjen for det var noe hun pleide å gjøre hver dag hjemme når det gikk på tv. Det gikk ganske lang tid og hun hadde vært på sykehus veldig lenge og vi skjønte vel at hun ikke kommer til å komme hjem, sykepleierne sa at de skulle slutte å medisinere henne siden legen sa at hun sluttet å ta imot dette siden hun virket klar for å gå bort, og vi skjønte det vi også til slutt, men vi ville ikke skjønne det heller, fordi meg og mamma var ikke klar for det her i det hele tatt.

Jeg var hos henne på torsdag, den 31 mars. Når jeg kom inn på rommet hennes da så sa jeg ?Hei mor? og da lyste hun opp å så på meg med de fineste øynene og smilte også snakket jeg litt med henne men hun var ikke så pratsom da, hun kikket bare på meg hele tiden og strakk ut hånden til meg så jeg holdt henne i handa mens jeg gjorde det så strakk hun ut den andre hånden også, så jeg holdt henne i begge hendene og hun klemte meg hardt, og smilte til meg, og hun ville ikke slippe, jeg skjønte egentlig da at hun ville si ?hade? til meg, men samtidig så ville jeg ikke tenke sånn. Jeg sa ?Jeg er veldig glad i deg, mor? da svarte hun ?Glad i deg også så masse det går ann? Dagen etter så var mamma der nede og hun ringte meg å sa at hun bare lå å kikket i taket, så den dagen var jeg ikke hos henne men jeg skulle opp dagen etter, men det rakk jeg aldri..

Dagen etter lørdag, den 02.04.16 så ringte mamma meg tidlig på morgen, og da sa jeg til meg selv, ?nå er mor borte? Jeg bare fikk en magefølelse og jeg skjønte det når mamma ringte. Da jeg tok telefon, så var mamma stille også sa hun, ?nå er mor dø? Selv om jeg var litt forberedt på dette så var det veldig, veldig vondt for meg. Jeg har mistet den personen i livet mitt som jeg alltid kunne snakke med og som jeg kunne snakke med alt om. Mamma sa at vi kunne dra opp der å se henne hvis vi ville, og jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle opp der uansett, selv om jeg syntes dette var skummelt i og med at da vet jeg når jeg går inn på det rommet, og sier ?hei mor? vil hun ikke svare meg og hun vil heller ikke smile til meg eller holde meg i handa, hvis jeg sier ?jeg er glad i deg? så vet jeg at hun ikke kommer til å svare, fordi hun er ikke der, egentlig.. Når jeg gikk inn på det rommet så var det tent et lys og når jeg så mor lå der med rose på brystet så knakk jeg totalt sammen, jeg hyl gråt, og jeg syntes det var utrolig vondt å se at hun bare lå der. Selv om hun så fredfull ut så syntes jeg det var rett og slett helt grusomt å se henne sånn. Hun var liksom ikke der lenger, hun kunne ikke se meg lenger, og jeg kunne ikke få den varme klemmen lenger.. Jeg tok med meg bamsen jeg ga til mor hjem, og satt den på en kommode med et lys som jeg tente hver kveld. Jeg hadde det veldig tungt rett etterpå og når navnet hennes kom i dødsannonsen så stakk det veldig inni meg, det var vondt å se det sånn, det ble på en måte mer realistisk. Det gikk over to uker før begravelsen var og den var veldig tung, jeg bar kisten sammen med mine søskenbarn og jeg tror jeg aldri har grått så mye på en dag før, itilegg så holdt jeg en tale til mor, det var noe jeg følte for å gjøre for det var mitt aller siste ord til henne og det ville jeg si i hennes begravelse og det angrer jeg heller ikke på. Det er første gang jeg har mistet en person som betyr utrolig mye for meg og det er veldig vondt, og har skjønt mer og mer at familie er faktisk det viktigeste som finnes og vi må ta vare på hverandre alle sammen, jeg setter veldig pris på alle jeg har rundt meg, alle i familien og alle vennene mine. Man vet aldri når man mister de, man har faktisk aldri noe garanti på livet, så ta godt vare på hverandre. Hvil i fred min vakreste og fineste engel i himmelen <3 10.07.30 - 02.04.16. Jeg er glad i deg mor, Hilsen din Catrine.
See you in a better place














mor og besse




 

Timmi

Som jeg nevnte tidligere så har jeg fått meg en hund, det var egentlig ganske spontant, men jeg hadde jo sita fra før av, men visste at mamma skulle overta hun når jeg flyttet, så var det veldig ensomt i den lille leiligheten så jeg bestemte meg for å skaffe meg en liten hund. 
Og jeg har også lenge ønsket meg en corgi, for jeg syntes de er så fine med de store ørene og lille kroppen, og leita etter en ganske lenge og tilslutt dukket det opp en som jeg ville ha! Når vi dro til gvarv for å kikke på han, så kom han bort til meg med engang og jeg visste at jeg måtte bare ha han!
Har hatt han siden 1 juli, så han er enda valp og ganske rampete, men har jo blitt utrolig glad i han!













 

Leiligheten

i Desember 2013 så flyttet jeg inn i en ny leilighet ved siden av mine besteforeldre. Jeg var med å pusse opp hele leiligheten og det tok vel et halvt år ca, siden vi startet i slutten av august. Betaler nesten ingenting for å bo her og har blitt veldig glad i den lille leiligheten, men etter jeg har fått hund og diverse så er jeg på utkikk etter en større leilighet, men er ikke så lett å finne den perfekte enda.
men har fått det veldig koselig her og trives godt selvom den er liten :)

FØR:


 ETTER:


 

Søndag, 12.10.14

Ja, hvor skal jeg begynne? 
Egentlig så fant jeg ut at jeg hadde to blogger som jeg ikke visste om, så jeg var inne å kikka litt å fant ut at jeg skulle prøve på nytt da så får se ossen dette går..

Har skjedd mye siden jeg blogget sist, har flyttet for meg selv, fått meg min egen hund, fått ny jobb, fått en viktig person inn i livet mitt.
Dere skal høre masse mer om dette seinere.

Jeg syntes det er veldig greit å ha en blogg som jeg bare kan skrive om ting jeg tenker på, føler og ting jeg har lyst å dele. Syntes det er kjedelig å skrive om hva jeg har gjort hver eneste dag, og det er nok ikke noe gøy for dere heller, men jeg blogger når det er noe spennende og morsomt som jeg vil dele.

- Catrine Olsen






 

Les mer i arkivet » Juni 2016 » Oktober 2014
Catrine Olsen

Catrine Olsen

23, Skien

Jeg er en 21 år gammel jente, som bor i skien. Jobber på Telenor og har en hund som heter timmi og bor for meg selv. Blogger om ting jeg tenker på å har lyst å dele med andre :)

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits